Det ble tidlig bestemt at lillegutt skulle bli født ved keisersnitt,
fordi to av storebrødrene hadde kommet den veien.
Mandag 6. Oktober leverte jeg Mikael i barnehagen, og dro hjem og
pakket det vi skulle ha med. Vi kom inn på St.Olavs på ettermiddagen,
vi fikk tildelt en fødestue der sparketest og hjerteaktivitet ble
målt, blodprøver, urinprøve og blodtrykk. Blodtrykket var steget og
nærmet seg grensen å være for høyt, men etter å hatt preklamsi i mer
eller mindre grad i de forrige svangerskapene var ikke det noen stor
overraskelse.
Overlegen og anestisilegen kom og informerte om neste dags inngrep.
Vi hadde blitt forespeilet og overnatte på pasienthotellet den natten,
men fikk overraskende beskjed om at det var fullbooket, og det samme
gjaldt barselavdelingen. Men de jobbet iherdig for å hjelpe oss med
plass i herberget. Først klokken halv 8 fikk vi gledelig beskjed om at
et rom var ledig; og natten var berget.
Så kom morgenen 7. Oktober, vi våknet halv 8. Jeg sto opp og dusjet og
ordnet meg. Pappan gikk og spiste frokost, noe jeg bare måtte se langt
etter den morgenen. Merkelig hvor sulten man blir når man ikke har lov
til å spise!!
Så gikk vi over plassen for siste gang som 4 barnsforeldre og møtte
opp på føden. Der fikk vi tildelt ett rom, det rommet vi skulle ha
under hele oppholdet. Fine rom på nye St.Olavs, eget flislagt bad med
stelleplass, og en egen pappaseng.
Jeg skiftet om til sykehusskjorte og ble klargjort med barbering og
kateter, som var noe jeg grudde meg mest til. Og ekkelt var det, men
ikke vondt, mest ekkelt fordi jeg var livredd for at det skulle gjøre
vondt.
Så var det bare for oss og vente og se på klokka, vi var nummer 2 i
keisersnitt køen og ble forespeilet at det ble vår tur rundt halv 10.
Og det stemte, ganske så nøyaktig halv 10 kom de og hentet oss og vi
trillet mot operasjonsavdelingen. Utenfor fikk jeg klem av den
vordende far og han gikk for å skifte om i grønt, og jeg ble trillet
inn på operasjonstua.
Jeg måtte flytte meg over på opersjonsbordet, fikk nåler i begge
hendene. Anestesilegen kom, og jeg satte meg opp og krummet ryggen,
først fikk jeg lokalbedøvelse, et lite stikk. Så ble spinalen satt,
jeg kan ikke si at jeg kjente det en gang, men en varm følelse spredde
seg nedover føttene og når jeg skulle legge meg ned var føttene blitt
tyngre, og jeg måtte ha hjelp til å få dem på plass på benken.
Jeg fikk satt opp en duk foran meg og de startet og vaske, sterilisere
og klargjøre til snittet. På dette stadiet følte jeg meg svimmel og
uvel. Jeg reagerte på spinalen med blodtrykksfall, som igjen førte til
at pulsen raste i vei på 180. Jeg måtte puste dype drag, og fikk
medisin som økte trykket igjen, og jeg ante håp om at jeg kanskje ikke
døde under inngrepet likevel, noe jeg var nesten sikker på et par
minutter tidligere.
Så satte de opp et større skjermbrett, som hindrer oss i å se
inngrepet, noe som er like greit. Nå kom endelig Dag Roar inn til meg
og holdt meg i hånden, noe som var betryggende.
”Nå har de åpnet opp!”, var betryggende å høre, da virket i alle fall
spinalen som den skulle! Og vi ventet spent, snart skulle vi møte en
ny liten skatt.
Nå tar de vannet! Oi, nå er det like før! Kjenner de røsker, trykker
og drar! Så høres en liten knirkende lyd, det første lille skrik, når
små lunger fylles med luft for første gang.
Et par meter bortenfor oss har barnelegen og barnepleiersken bordet
sitt, innen synsfeltet vårt! De løfter opp og viser oss en gråtende
gutt, frisk i fargen, og helt fantastisk! Han blir målt og veid, og
tullet inn i teppe! Så får vi han sammen med oss!
Nydeligeste lille gutten i verden! 3855g og en gylden halvmeter! Født
kl 10:17, tirsdag formiddag, mens statsbudsjettet ble lest opp!
Etter at syingen er ferdig ble jeg flyttet tilbake til sengen, og vi
ble overflyttet til overvåkningen. Der var vi frem til kl 12. Da
greide jeg å lee litt på beina igjen, og bedøvelsen var på vei vekk!
Vi ble trillet tilbake på rommet vårt igjen, der vi startet dagen, men
nå var magen borte, og vi hadde en liten skatt sammen med oss! Rundt
klokka seks på kvelden var jeg ute av senga, og sto på gulvet. Kjente
at jeg var i stand til å gå på toalettet alene. Jeg fikk fjernet
kateteret og dryppet.
Vi koste oss og ble kjent med lille Gabriel de neste to dagene, før vi
reiste hjem til 4 storesøsken på fredagen!